The bride of Frankenstein in LALA Land!

Jeg var absolutt ikke forbredt på at operasjonen jeg har vært gjennom skulle medføre seg noe annet enn lettere ubehag og sykemelding i 2 måneder. How mistaken was I???
Jeg har hatt full fokus på å ordne opp i de 2 mnd jeg skal være borte, fikse erstatter på jobben, ordne med barnevakter, kjøpe nye joggebukser, gå ned 6 kg (hvilket jeg forøvrig ikke klarte helt. Men iflg legen så hadde jeg bygd så mye muskler at han var mer enn fornøyd. Mener jeg på et eller annet morfintidspunkt flexet bicepsen og overstrømmende oppfordret han til å kjenne...)
Kjekk lege forøvrig -  burde hatt seg et kurs i håndarbeid, kommer til det senere!
Operasjonen derimot - har jeg nesten ikke streifet innom.
Og det slo meg med FULL TYNGDE fredags morgen. "Å herregud - noen skal skjære i meg!!!
Tenk om jeg ikke våkner av narkosen??? Tenk om de gjør noe feil så jeg må amputere foten?? Tenk om jeg ikke HAR slitt korsbåndet. ..det blir flaut det!" 
Med nålskrekk og dramatisk natur ankom jeg sykehuset utsultet, nyvasket med nybarberte legger og rødmalte tånegler. (de ble kjapt fjernet av en bister sykepleier som så vennlig informerte meg om at de måtte være lakk-fri så de kunne følge med fargen på dem...for om jeg skulle mangle oksygen og stå med ene foten i dødsriket så ville den være prydet av en blåaktig tånegl...) Niiiiice...
Det er noe utrolig skummelt med sykehuset! Pipende maskiner, menn med munnbind........ og likhus i kjelleren...
Og for oss som har et ørlite snev av kontrollbehov, er det å bli lagt på flatt på ryggen, nålet fast til de pipende maskinene av (pur)unge leger som fleipende forteller at de er utplassert fra NAV - un poco ubehagelig!
Og når de i tillegg kommer med en nål så stor at de må har utralyd for at den skal finne fram til den nerven de skulle blokkere, da sa den ellers så høflige fru Skarlund Eltvik fra i klare ordelag: "Hvis du skal rote rundt i lysken min med det utstyret der kjære unge herr lege, så må du gi meg noe som er så gøy at jeg i det hele tatt VURDERER å blottlegge trusekanten for deg!" And boy did he???!!!! Kunne tatt med seg hele foten og gått for min del...
Så sov jeg! Skulle igrunn skrives ut dagen etter, men de fikk meg ikke våken nok til å våge å sende meg ned heisen. i 1 1/2 døgn sov jeg sammenhengene. Jeg klarte å få i meg en toast i den perioden, men det har blitt meg fortalt at det skjedde over en tidsperiode på 2 timer, fordi jeg måtte sove middagslur mellom hvert tygg!
Man kan ikke gi en utslitt 3 barnsmor nystrøkne laken, fri tilgang på morfin, frokost på sengen og forvente at hun frivillig vil stå opp etter 8 timer og forlater Paradise hotel...Nehei!! Dette skulle utnyttes!
Så mandag morgen, etter 3 døgn i LALA Land var det kroken på døren!
Og da kom smertene - milde himmel!!! Fra lysken og ned (takk skal du ha du som skulle blokkere nerven så det ikke ble så vondt...DET FUNKET IKKE!!!) er det bare snakk om millimeter som ikke verker eller dunker!! Og kneet som ikke på noe tidspunkt ble iset ned var nå på størrelse med hodet mitt. Og hver gang jeg bøyde det lagde det samme lyden som når du trykker på en våt svamp. Honest to GOD! Dritkvalmt!

Og stingene??? Legger ut bilde; need I say more?

Håndarbeidslærerinnen min Fru Rønneberg hadde vært rystet lagt inn i sjelen av dette arbeidet. Stryk!

Men kanskje han visste hva som skjedde etter en sånn operasjon?

Man lenger etter snøfri gater, klager over ubrøytede fortauskanter, surfer på nettet etter de beste og tryggeste broddene...

Hvem trenger vel lekre legger når man sitter på sofaen og leser "Vi over 60???"