VROOOOM!

Min mor hadde en gang en sennepsgul Toyota Corolla modell 1974. Omtrent som meg! Bortsett fra den sennepsgule delen....Vi kunne starte den med en teskje, den hadde tonnevis med sjarm - og var en svært pålitelig bil. Gikk som en klokke. Gjorde alt vi ba den om. Den løste masse problemer når flere i familen skulle frem og tilbake, den hentet og bragte - ble lånt bort til venner og kjente (eller alle som hadde en teskje....) Den nikket og smilte, "danset bukkenikkeneie" til alle som satt seg inn i bilen. For den var svært glad i oppgavene sine. Kjørte på fotballtrening med glede, hentet på labbedans med latter og svingte småsyngende innom butikken på veien dit. Den eneste feilen med denne bilen var at den manglet bensinmåler. Vi kunne aldri vite om tanken var full, halvtom - eller om bilen kjørte på reservetank. Så vi prøvde å huske å ha med oss en kanne med bensin i bagasjerommet på bilen.I begynnelsen var vi på "alerten" - la merke til alle små tegn som små rykninger, litt hoste, og var da kjapp til å fylle på tanken til denne trofaste hjelperen. Vi tok oss god tid - kjørte inn til siden og fortalte denne trofaste hjelperen hvor mye vi satt pris på den, men vi sakte fylte på bensintanken dens. Men en dag tok hverdagen over, og vi ble mer og mer opptatt av våre egne ting, og vi tok oss ikke tid til å lese signalene. Og siden bilen ikke hadde bensinmåler, så kjørte den på, like glad og fornøyd. Og små tegn som hoste, slitte dekk og litt stivhet i demperne ble ignorert fordi bilen trivdes så godt med oppgavene sine, og hadde sånn glede av å gjøre det biler skal gjøre. Men så en dag var tanken tom, og bilen stod der - midt i lyskrysset. Uten å være i stand til å flytte seg en meter. Ingen forvarsel! Bom stille. Tom tank!

Moralen er folkens; sørg for at bensinmåleren virker til en hver tid. Slik man alltid kan ha oppsyn med om tanken er full, halvtom - eller om man kjører på reservetanken!



VROM - VROOOOOM!